Goldmiss

På torsdag besøkte vi palasset i Seoul, jeg fikk meg en lettere tilbakestående koreansk stalker, og vi gikk på nattshopping.

Palasset var gigantisk. Jeg har egentlig ikke ord for det. Det var fargerikt, ingen hus var like, alle stener hadde utskårne dyr på seg, og de tekniske finurlighetene var stilige. Feks hadde de egne hus som kunne oppvarmes fra stenovner under gulvet om vinteren, og andre hus som hadde luftekanaler under seg til bruk om sommeren.

Stalkeren min fant meg allerede på metrostasjonen. Jeg sto og drakk cola utenfor toalettet Y var på, han snudde seg etter meg på en meget karakteristisk måte – flere ganger, før han på en slu, men ikke helt uigjennomskuelig måte, klarte å følge oss helt til vi kom til palasset, og så videre gjennom den guidede turen. Det hele var simpelthen bare veldig romantisk.

Y klarte å forklare ham at det ikke var utelukkende hyggelig at han til stadighet dukket opp rett foran meg hver gang jeg snudde meg rundt.

Han forsvant til slutt.

Etterpå spiste vi middag med to av Y’s venninner. Den ene var 10 år eldre enn meg og så ut som om hun var 5 år yngre; den andre var jevngammel og så ut som om hun var ca 15 år.

De forklarte begrepet ”Goldmiss”: en dame som er singel og barnløs, og som derfor tjener massevis av penger.

Disse to skulle passe på meg da vi gikk på nattshopping.

De tre 8-etasjes shoppingsentrene er åpne fra 22-04 og kun noen timer på dagtid. Vi var der til klokken halv tre om natten. Man får ekstremt dårlig dømmekraft av å shoppe så sent. Jeg tror jeg brukte oppimot firehundretusen won, selv om det ble billigere og billigere jo senere det var, og jo lavere man kom i etasjene.

Sentrene hadde hva jeg vil kalle et skamløst bredt design. Det var en lang utgave, en kort utgave, en med blonder, en med lær, en med perler, en med sløyfer. Selv med deres one-size innstilling var det massevis jeg kunne kjøpe.

Jeg vekket kanskje morsinstinktet i dem begge, for de behandlet meg som et lite barn. Vi møtes HER klokken halv tolv, IKKE kjøp noe før mamma har prutet, er du sulten?, toalettet er den veien der om du trenger det, den toppen er for liten for deg, skal jeg bære alle posene dine for deg? Går fint det altså.

Jeg merket at jeg følte meg vel som barn. Jeg begynte for eksempel å snakke enklere, uten ”the” og ”a” og preposisjoner. Shaperone’ne mine lo alltid hjertelig av alt jeg sa.

De gikk i tillegg rett bak meg hele tiden for å passe på at barnet ikke rotet seg borti noe. Det ødela litt for prute-swag’en jeg har oppbygget meg, fordi jeg gjerne ville imponere foreldrene mine og ikke vise at jeg bare er en fattig student.

De hadde en sykt fancy 3D gps i bilen sin, men jeg turde ikke si det i frykt for at de skulle tro jeg var helt noob.

Vi spiste softis midt i shoppingen.

Men etter noen timer gikk jeg inn i puberteten.

Jeg begynte å gjøre opprør mot at de hele tiden skulle holde øye med meg. Jeg ble mer og mer selvstendig, men også mer og mer uansvarlig i pengebruken.

Jeg følte meg teit på håret, damen i butikken spurte om toppen var for feminin for meg – som om jeg ikke er feminin!!!, de andre to snakker garantert stygt om meg på koreansk, og jeg furtet hver gang jeg kom over et plagg som ikke var stort nok.

Jeg var, for andre gang i livet, oppe lenge etter leggetid i en verden jeg ikke forsto språket, gestene eller normene i.