Seouls eneste skuffelse

Jeg har alltid elsket gadgets. Penner som filmer i HD, hårklemmer som kan brukes som håndjern, bukser som med enkle grep kan brukes som fallskjerm, jeg nevner i fleng.

Da jeg var liten drømte jeg om å kjøpe alt dette og mer, så snart jeg ble voksen og hadde penger.

Mobiltelefonen har fullstendig ødelagt denne drømmen – for ”there’s liksom an app for that”.

Jeg er mildt sagt rasende. Jeg hadde trodd at Seoul ville være som en by fylt med sukkertøy for en gadget-geek som meg, men små greier som blinker og fungerer som spion-hjelp er fullstendig fraværende. Yongsan distriktet og Techno-mart skulle være de absolutt hotteste stedene for å få tak i feks en lommekniv som også er et undertøysskift, men alt de solgte kom med en usb-stick eller bluetooth, og var generelt skikkelig usexy objekter som printere, tastaturer og speilreflekskameraer.

Alt, utenom en nøkkelring-timer jeg i mangel av annet kult shit faktisk klarte å la være å kjøpe, var tusen-i-en-greier som telefoner og tablets, eller tilbehør til disse.

Men: har du noensinne kunnet subtilt ta bilder av fiendens hemmelige dokumenter med en tablet? Eller kommet deg ut av en alvorlig og potensielt livstruende knipe ved hjelp av mobiltelefonen? Kan du laste ned en app som fungerer som laser eller røykbombe? Jeg tror vi alle kjenner svaret på dette.

Javel, så har smartelefonen mange fine egenskaper, men den fungerer dårlig som, for eksempel, dirk.

Litt av bitterheten løste seg heldigvis opp da jeg besøkte et av Samsungs hovedkontorer i Gangnam. Jeg har ikke vært så happy siden jeg var åtte år og fant en fotoautomat i England som kunne ta bilde av meg og få det til å se ut som om jeg sto sammen med the Spice Girls.

For selv om jeg egentlig bare sto i en samsung-kiosk av godt over gjennomsnittlig størrelse, så følte jeg at jeg sto midt inne i hjertet av en verden av teknologi-ting som jeg først vil ha råd til å kjøpe når jeg blir stor.

Forhåpentligvis vil ikke dét bli en tilsvarende skuffelse.