Seoul-o-rama

Til tross for all min dårlige erfaring med frisører, gikk jeg til en koreansk frisør i dag morges. Y gikk god for dem, og hun skulle i møte uansett, så, ja, what the hell.

Y forklarte hvordan jeg ville ha håret, og gikk.

Frisørene var alle veldig smilende, og bandt opp håret mitt i en slags, hva skal jeg kalle det, det lignet en sånn edderkopp-greie man får på IKEA for å henge sokker på. Bare litt større og med strømførende ledninger.

Den ene av de tre damene som stullet med håret mitt var reinkarnasjonen av alle øst-asiatiske klisjeer jeg har vært borti. Ikke bare hadde hun en sånn youtube-film-av-japanske-jenter-som-finner-blinkende-ting-i-butikken-latter, men hun hadde også alle manerene.

Da hun for eksempel skulle vise meg veien fra hårvasken til stolen min, sto hun vendt mot meg, satte det ene benet i den retningen vi skulle, dreide deretter begge armene i samme retning, mens hun nikket ivrig, lo, og stirret fast på meg, og det hele uten å bevege seg av flekken før jeg var gått forbi.

Og da hun tok bankkortet mitt da jeg skulle betale, tok hun imot det med begge hender, og ga det tilbake med begge hender.

De gikk alle sammen i korte, rutete foldeskjørt, svart vest, hvit skjorte og tights med typ 120 denier. Britney ish.

Etter en kjapp shoppingrunde i butikker jeg egentlig ikke hadde råd til å kjøpe noe i, gikk vi med Y’s mor til den nærmeste Lotte-mart-en.

Mer sminke og hud.

Inne i selve supermarkedet var det ca 30 stands (i en matbutikk på størrelse med en normal Rema) med ulike smaksprøver på alt fra tradisjonell koreansk mat, via juice og kaffe, til spaghetti bolognaise på pose.

Det var stort sett kjempegodt, om man ser bort fra en liten nedtur idet jeg innså at den halvtomme koppen jeg hadde tatt tannpirkere fra (for å løfte en smaksprøve til munnen), ikke var koppen for rene tannpirkere, men dem man la dem i etter bruk.

Nåvel.

Uten at jeg har vært i USA, så har jeg problemer med å tro at bilkjøringen deres kan overgå den her i Seoul. Man kjører om man skal 500 meter her, evt tar man taxi.

I dag kjørte vi feks og parkerte så nært vi kunne komme til shoppinggata som vi kunne, uten å faktisk forlate residential areaen vi bor i.

I går da vi var på cafe, fortalte Y at hun i røykerommet hadde kommet over følgende scene:

En koreansk jente sitter der inne sammen med henne.

En flokk kinesere kommer så inn, og begynner å snakke kinesisk til henne. Jenta sier at hun er koreansk, ikke kinesisk.

Kineserne smiler fornøyd innad mellom seg, og forteller jenta at hun så veldig kinesisk ut altså, mens de nikker annerkjennende.

Jenta ble rimelig sur.

”As if that were a compliment!” la Y lattermildt til da hun fortalte historien.

Ingen snakker noe engelsk her. Jeg tror aldri jeg ville klart meg her uten Yoonju.

På supermarkedet ble jeg forresten innkalt som fiskeekspert. Y’s mor spurte om vi egentlig spiste sånn fisk hos meg (hun viste frem en pakke ”fersk” makrell importert fra Norge), og jeg svarte, basert på egen erfaring, at vi egentlig bare spiser makrell når vi har fisket den selv. Jeg glemte konseptet makrell-i-tomat, men vet ikke om det hadde gjort mye forskjell.

Hun kjøpte ikke fisken.

Så: hjemmelaget stormiddag med Y’s mor og meg, mens Y var på jobb. Jeg snakker ikke særlig mye koreansk. Hun snakker ikke særlig engelsk.

Vi ble enige om hva som var mushrooms og shrimps og spiste i stillhet.

Det (jeg tror) jeg har lært til nå:

Annjang = hei (uformelt)

Annjang hesio (?) = hei (formelt)

Annjang e kasio = farvel

Kam-sammi-da = takk

Kimchi = noe sterkt krydret, fordervet fisk og kål-aktige greier, som er spiselig men ikke stort mer

Elektronikk laget i Korea = dyrere i Korea enn i resten av verden