Have a safe and pleasant journey

Frokosten siste dag i the land of the great foregikk på en engelsk pub. Vi bestilte full english, og baren var full av english. Jeg vet ikke om jeg ville oppsøkt en pub som serverte norske spesialiteter – daglig, de var nemlig alle på fornavn – om jeg først var på andre siden av atlanteren.

Jeg ville bestille en stor kaffe, og spurte om de hadde...

-… a large coffe?

Hun så uforstående på meg.

-I mean, like a "large" cup of coffee?

-Well, we do have different sizes of cups..?

Endelig, tenker jeg, det var det jeg mente, meldingen har kommet gjennom.

-A large cup would be great.

Hun ser mer uforstående på meg.

-Ok... Hun går til enden av baren og setter seg på huk. Jeg hører det klirre i glass. Jeg aner at jeg har misforstått noe, men klarer fremdeles ikke gjette hva det kan være. 

Hun reiser seg og viser meg den største porselenskoppen de har. -Would this be OK? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det synes tydeligvis, så hun legger til -You, know, we have free refills?

Jeg innser hvor misforståenlsen ligger (jeg har blitt for vant til fast food-steder), nikker og takker før jeg setter meg flau ned.

Jeg ville jo gjerne ha en flatpresset penny eller to fra Orlando, og har sett på nettsiden (ja, det finnes en side for dette, og ja, den har hjulpet meg meget), at de ved Universal Studios skal ha over 10 forskjellige maskiner. Vi kjører dit, og finner en stor parkeringsplass og tre intetsigende høybygg.

Jeg går inn i det ene, og ender opp med å spørre en ung sikkerhetsvakt som har norske oldeforeldre, men som mangler intimgrenser, hvor nærmeste pennymaskin er. Selv om jeg prøver hardt å forklare at det ikke er sånn det henger sammen, får han et bilde i sitt hode om at jeg er en C-kjendis som reiser verden rundt og samler pressede pennies, og som nå er på leting etter den aller aller siste pennyen.

Jeg ga egentlig opp å motsi ham, bare for å få samtalen tilbake til pennies, men når han spør om jeg har et TV-crew med meg, eller i det minste en nettside, svarer jeg bare nei, nei, nei, og prøver å føre den detonerte samtalen tilbake på temaet ”hvor er nærmeste pennypressermaskin?”

Det viser seg at han ikke vet.

Etter mye om og men og en bensinstasjon, kommer vi til noe som ligner det vi leter etter: Universal City Walk. Dessverre koster det 17 dollar å parkere der, så vi suser videre til Florida Mall, hvor penny-nettsiden sier det er en maskin eller to.

M&M gjør ingenting halvveis.

Det høljeregner, ellers hadde jeg hoppet ut av den meget solide køen og gått den siste kilometeren selv, for å finne pennymaskinen som skal være inne i M&M-butikken der. Etter mye kø kommer vi endelig frem, jeg hopper ut av bilen og springer til butikken (som selvfølgelig ligger på andre siden av kjøpesenteret), avbryter Orlandos andre lille gutt i å gjøre voksenting (dreie på hendelen) – to ganger, en gang per maskin – får mine florida-pennies og løper ut igjen.

Vi fyller bensin og kommer oss til flyplassen, og leverer vår elskede Ford Focus.

Vår hjemreise er Orlando-Gatwick, Gatwick-Heathrow (med en buss på 50 minutter, som British Airlines endret den opprinnelige reisen vår til), Heathrow-København, og København-Stavanger/Odense.

BA kansellerer turen Heathrow-København. Dette ender med at vi tilbringer klokken 0400-0800 Orlando-tid sittende på Heathrow og vente på å få sjekke inn, i stoler det er umulig å sove i.

Heldigvis får Mette et direktefly til Stavanger, og jeg kommer på et senere fly til København, og vi kommer helskinnede hjem, hvor i alle fall jeg sover i et døgn og en natt.

Og nå er jeg egentlig helt klar til å ta turen en gang til.

Orlando by night

Vi stopper for å spise på et sted hvor de har Dairy Queen, og en butikk med tinn-skilter hvor det står ting som at kvinner hører til på kjøkkenet (selv om det er en dame som står i kassen), og sørstatsflagget, Jesus og the 2nd amendment stående ved siden av hverandre.

Når vi kommer frem til Orlando, er alt vi tenker på å få komme ut og spise.

Orlando, i alle fall den delen av Orlando som vi var i, er full av turist-ting og spisesteder (og briter). Det er umulig å finne ut av hva som er bra og hva som ikke er bra, så vi endte med Olive Garden, som var siste sted på turen som vi ikke har spist på, utenom de skotske spesialitetene på McDonalds.

Det var helt ok. Eller, det var faktisk langt under ok.

Hotellet vi bodde på bar preg av å være et gammelt hotell, om det var aldri så velholdt. Bare nattbordslampene, som med en skru-basert bryter skulle skrus på og av, vitnet om at alt bare var periodevis oppusset siden åttitallet. Lampene skrudde seg forresten av litt som det passet dem, og skrudde seg på igjen en time etter det. De virket en anelse brannfarlige.

Dagen etter gikk vi omsider på Whole Foods Market, som min søster har snakket så varmt om. Det er et økologisk-fair-trade-sukker-i-løsvekt-type-sted, bare ekstremt stort og populært. Jeg tok av meg brillene og gikk rett til salatbaren, som var ca en fjerdedel av huset (og fantastisk).

Etterpå kjørte vi til nærmeste kjøpesenter, siden vi hadde bestemt oss for at de 104 dollarene det ville koste å komme inn i Universal Studios kunne brukes bedre andre steder. Jeg gikk inn i prøverommet ett sted med 17 kjoler, hvorav 4 viste seg å være to par av nøyaktig samme kjole. Heldigvis var kjoledelen av kjøpet redusert til 8 kjoler da jeg kom i kassen.

Det er fremdeles mye jeg kunne gått tilbake dit for å kjøpt - selv om vi har kjøpt ekstra kofferter og vet at jeg kommer til å måtte kaste mye allerede.

Disney-butikken presenterer på sarkastisk vis hvilket vær vi fikk da vi var i Orlando.

Midt på dagen ringte vi forresten bilselskapet fra en telefonkiosk bestående av to telefoner og ingen kiosk. Det var en liten italiensk gutt som lekte at han var voksen/meg, ved å ”snakke” i telefonen ved siden av. Dessverre var disse to telefonene uten kiosk var så symbiotisk linket, at hver gang han løftet av røret hørte jeg summetonen hans i røret mitt, like sterkt som jeg hørte personen i andre enden av linjen, som allerede var ekstremt svak. På et tidspunkt måtte jeg ta røret fra ham og legge det på.

(Han begynte ikke å gråte, altså.)

På kvelden gikk vi på en buffet, hvor det utenfor sto ”All you care to eat”. Vi bestilte ekstra hovedrett, i troen på at buffeten ville være så som så.

Det var den ikke. Halvparten var barre desserter; tyve typer kaker og muffins, tre typer gelé, fire typer pudding, og mye mer bare i geléseksjonen.

Det er ikke et speil du ser bak der.

I båsen vår var vi omringet av skotter på alle sider.

Da jeg var kommer til desserten, var skottene bak meg kommet til det punktet i måltidet hvor man snakker om fotsopp som har kommet etter overvekt, og ulike tilsvarende uappetittelige metoder å fjerne denne på.

Jeg nøt ikke mine tre gelétyper, kan det vel sies.

Vi dro hjem for å brutalt pakke/kaste for å få plass til alt i våre begrensede kofferter. Det foregikk i total stillhet.

06:05, New Orleans, tirsdag

New Orleans klokken fem over seks om morgenen på en tirsdag er sikkert som alle andre byer før alle har stått opp, men siden jeg var underernært på søvn virket alt så mye tydeligere.

En gutt i tenårene dytter en handlevogn som muligens inneholder alle hans eiendeler. Et skjelett sykler inne på barnemuseet. En kvinnelig jogger står usikker midt i et kryss. En yogagruppe inne i et glassdekket studio gjennomfører siste øvelse. Jeg passerer tre søramerikanere med vernehjelm og matpakker i kjølebokser. En hvit mann går i en stor bue rundt meg på gata. Bilen vår står parkert bak de små glassrutene i tredje etasje.

Når jeg kommer frem til bilen er parkeringshuset overfylt med bil. Jeg setter meg i bilen og forbereder meg på å rygge ut, men noen sitter i en ventende bil på skrått av alt det andre symmetriske der inne, og tvinger meg skjevt ut av parkeringsplassen og inn i en rygge-rumba mellom en søyle og baksiden av en rekke biler. Den ene fra den ventende bilen kommer heldigvis ut og vinker bilen min fremover, fremover, god plass, mot søylen, slik at jeg kommer meg ut.

Ute er alle gater enveiskjørte, og alle kryss lyskryss. Do not drive on red.

  

Når jeg omsider kommer frem til hotellet, så er det Mette som tror at jeg er død.

Jeg halvsover i passasjersetet frem til vi kommer til Mississippi’s velkomstsenter. Det åpner dog først klokken åtte. Vi ser et landingsfartøy fra NASA og jeg legger meg til å sove baki bilen.

Jeg våkner i Florida.

Spend your lives in sin and misery / In the House of the Rising Sun (New Orleans #2)

Etter å ha vært turist i det franske kvarteret en stund...

...kjøpt meg kostymeball-maske, en kokebok og noen krydre, fant jeg plutselig Café du Monde. Det er her man, om man er skikkelig turist, kjøper såkalte autentiske ”beignets” eller ”french doughnuts”. Det dreier seg om en glovarme, butterdeigbasert firkantet bolle, dekket i løs melis, som smaker fortreffelig. Jeg skulle egentlig spare to til Mette, men det ble bare den ene. De smakte fortreffelig.

Cafe du Monde ligger ved Jackson Square, som omringes av kunstnere som alle maler stort sett identiske malerier, og flere museer.




De var alle stengt, så jeg endte i en kirke i stedet.

Det er så merkelig med New Orleans, alt skifter hele tiden. Et øyeblikk er personen på gata vennlig, i det neste er han sur. Man tror man står i hjertet av det franske kvarteret, så er man plutselig ute på en veldig trafikkert hovedvei. En stund er det ekstremt bråkete, musikk, biler, roping, tuting, tromboner, sirener, men så vender man rundt et hjørne og det er total stillhet.

Da jeg kom inn i kirken var det som å være under vann – kjølig, ikke en lyd, og man er nødt til kjempe seg gjennom den tyktflytende atmosfæren.

Etterpå gikk jeg en runde til i det franske kvarteret...

Alle lampene var gassdrevet.

Eksotisk for en enkel sjel som meg.

Interessant flagg.

Hvis man vil se New Orleans fra kjerreplan. Disse var overalt.

Eventuelt var det kun én, og den fulgte etter meg. Jeg velger å tro på teori #1.

Lykt med mange funksjoner.

Jeg har så mange bilder fra det franske kvarteret, at antallet her er bare et begrenset utvalg...

...før jeg krysset veien til Tremé og besøkte Louis Armstrong-parken. Akkurat da jeg kom dit sto det en eldre afrikansk utseende kvinne kledd i en fargerik kjole med dreads til knærne barbeint foran en mikrofon og sang til trommerytmene fra et trommekor bak henne. I en halvsirkel rundt sto et femtitalls mennesker og sang, danset og klappet med.

Det viste seg at jeg hadde kommet til Congo Square.

Antallet skuldre og ører jeg fikk med på bildene derfra forteller litt om hvor lite jeg hadde lyst til å bli dratt frem for å delta i dansen.

Jeg gikk en liten runde i parken, den var mye større og mer forseggjort enn jeg hadde trodd ut ifra kartet.

Veiene var delvis laget av sjøskjell

Lou selv.

På dette tidspunktet var jeg i ferd med å falle om av dehydrering, så jeg gikk inn på nærmeste cafelignende sted. Det het Dreamy Wieners, og man kunne utelukkende bestille pølser.

Litt mer New Orleans:

De fleste eiendomsmeglere hadde som
#1 salgspunkt at det var et Haunted house.

                                                                               Canal Street og meg.

Byen har forresten ganske god humor.

Vi gikk i seng tidlig, da vi visst at vi hadde en ni timers kjøretur foran oss neste dag – pluss tidsforskjellen på én time. På Mettes initiativ klarte vi å stå opp klokken halv seks. Dessverre klarte jeg ikke sovne før klokken tre om natta, det var derfor med få ord og usikker gange jeg gikk mot parkeringshuset ni kvartaler unna.

Oh mother, tell your children / Not to do what I have done (New Orleans #1)

På dag to i byen (som jeg dagen før dømte nord og ned), ble det tusling rundt på egen hånd for min del. På tross av den ellers meget stilsikre krykken som Mette hadde erhvervet seg, ble det for mye å skulle spasere omkring på sightseeing, forståelig nok.

Det er en del ting man tydeligvis bare MÅ rekke over i denne byen, så aller først gikk jeg til the Riverwalk ved Mississippi-elven og kjøpte meg en sno-ball.

Jeg bestilte en forsiktig medium sno-ball, og lot jenta i sno-ball vogna bestemme smaken. Etter en lengre samtale om min opplevelse av USA fra veien, hennes erfaring med å kjøre i Italia, samt hennes nære norske modell-venninne, som hun riktignok ikke kunne huske hvor i Norge kom fra, fikk jeg meg min medium sno-ball (som jeg ikke kan se for meg hvordan kan bli særlig større), med smak av  vanilje og bringebær.

En sno-ball er mer en snøball enn en slush, selv om de i prinsippet består av de samme ingrediensene; is og sirup. Sno-ballen lages ved at man legger en enorm iskube inn i en spesiallaget maskin, som så vidt jeg kan forstå barberer ørsmå flak av isen og deretter spytter dem ut gjennom et eget hull foran på maskineriet.

Etter en del logistisk mask (jeg hadde hatt, solbriller, kamera rundt halsen, ørepropper til mobilen, mobilen og en stadig smeltende sno-ball i hånden) satte jeg meg på en benk på enden av Canal street, som er handlegaten med de mer kommersielle butikkene. En sementblander sto der, uten noen åpenbar funksjon, så jeg satt og så på de røde trikkene som hadde sin endestasjon like foran meg (de går fra ende til ende i Canal street).

Jeg elsker forresten trikker. De får byen de er i til å fremstå som Kardemommeby.

Jeg endte med bare å spise ca halvparten av sno-ballen, da jeg hadde glemt at vanilje ikke er helt min greie.

Rett foran meg så jeg velkledde unge mennesker komme ut av et enormt bygg ved navn Harrahs. Jeg kunne se forskjellige navn stå på plaketter over de mange inngangsdørene, og jeg antok at de tilhørte noen av de utallige klesmerkene jeg aldri har hørt om, og at Harrahs var et kjøpesenter.

Jeg begynte derimot å fatte mistanke da flere av dørene kun gikk én vei, og jeg måtte vise legitimasjon for å komme inn. Damen i skranken scannet førerkortet mitt under intet mindre enn tre forskjellige maskiner før hun ønsker meg a good day and – og dette burde være hvor jeg skjønte tegningen – good luck.

Jeg snudde meg rundt og så flere hundre enarmede banditter stå og surre og blinke, et craps-bord i full gang, og en rekke blackjackbord med digitale og lettkledde damer som kalte meg sweetie idet jeg gikk forbi, formentlig i digitalt håp om at jeg skulle sette meg og gi dem pengene mine.

Jeg lot være. Jeg hadde faktisk tenkt å ikke spille på noe overhodet, da jeg aldri vinner i spill (det har alltid vært lillesøsteren min som har hell blant oss to – noe som nok er like greit, siden jeg tror jeg lett kunne blitt en som spilte bort gård og grunn om jeg trodde jeg hadde den minste sjanse til å vinne noe).

Idet jeg gikk forbi craps-bordet, for eksempel, og kikket på et spill, hadde en kvinne satset alle brikkene sine, ved å legge et par stykker på hver eneste rute på bordet (du hører kanskje at hasardspill ikke er noe jeg er kjent med. Jeg er faktisk ikke engang sikker på om det staves craps). Kvinnen kastet terningene, og trillet sju. Det finnes ikke noen rute for sju, og hun tapte alle sjetongene sine. Jeg listet meg diskret videre i frykt for å bli avslørt som den uhellsbringeren jeg åpenbart er.

På vei ut stoppet jeg og tenkte at det ville være dumt ikke å prøve å spille, vi som hadde vært i Atlantic City uten å se et eneste casinoskilt, så jeg tok frem en femdollarseddel og fulgte instruksen på nærmeste maskin.

Fem dollar ga meg intet mindre enn 500 credits, og hvert spill viste seg å være verdt 1 credit. Jeg angret allerede. Heldigvis fant jeg noen knapper det sto 10 lines og 10 etellerannet annet på, så jeg brant heldigvis gjennom alle creditsene mine relativt kjapt.

Og når jeg sier at jeg ikke har vinnerlykke, og at det er en god ting, er det ikke noe jeg tar sånn, helt utav lufta. Det første begrepet jeg lærte å ta i bruk på engelsk da jeg var liten, var ”two pence, please” da vi var på ferie i England. Dette var det jeg sa til damen i luka jeg ikke helt nådde opp til, og så la jeg femti pence eller et pund på disken, mens jeg forventningsfullt hold posen under røret, hvorfra det like etter fosset ut twopence-mynter.

Med en gjennomsiktig plastpose full av twopence, som i alle fall den gangen var ganske store mynter i forhold til sin verdi (de var som en kobberfarget norsk femkrone), kunne jeg da gå bort til de maskinene jeg ennå refererer til som ”skyvemaskiner”, selv om de nok har et mer avansert navn. Der slapp jeg mynt etter mynt ned på en plate som hele tiden beveget seg inn og ut av veggen bak, og dermed dyttet mynter av flaten sin og ut foran seg når den var trukket inn, mynter som den dermed på vei ut dyttet frem ut i den massive haugen av twopence som lå på platen foran den. Håpet var naturligvis at min neste twopence ville skyve et hav av andre twopence ned i vinnerluka.

Jeg spilte vekk alle pengene jeg fikk lov til å spille vekk, den sommeren, og reiste hjem kun med minnene om å stå foran en maskin og tape. Lillesøsteren min, derimot, kjøpte seg et sporty-spice antrekk.

Jeg tok tre bilder til i casinoet og gikk ut i sollyset igjen.