Have a safe and pleasant journey

Frokosten siste dag i the land of the great foregikk på en engelsk pub. Vi bestilte full english, og baren var full av english. Jeg vet ikke om jeg ville oppsøkt en pub som serverte norske spesialiteter – daglig, de var nemlig alle på fornavn – om jeg først var på andre siden av atlanteren.

Jeg ville bestille en stor kaffe, og spurte om de hadde...

-… a large coffe?

Hun så uforstående på meg.

-I mean, like a "large" cup of coffee?

-Well, we do have different sizes of cups..?

Endelig, tenker jeg, det var det jeg mente, meldingen har kommet gjennom.

-A large cup would be great.

Hun ser mer uforstående på meg.

-Ok... Hun går til enden av baren og setter seg på huk. Jeg hører det klirre i glass. Jeg aner at jeg har misforstått noe, men klarer fremdeles ikke gjette hva det kan være. 

Hun reiser seg og viser meg den største porselenskoppen de har. -Would this be OK? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det synes tydeligvis, så hun legger til -You, know, we have free refills?

Jeg innser hvor misforståenlsen ligger (jeg har blitt for vant til fast food-steder), nikker og takker før jeg setter meg flau ned.

Jeg ville jo gjerne ha en flatpresset penny eller to fra Orlando, og har sett på nettsiden (ja, det finnes en side for dette, og ja, den har hjulpet meg meget), at de ved Universal Studios skal ha over 10 forskjellige maskiner. Vi kjører dit, og finner en stor parkeringsplass og tre intetsigende høybygg.

Jeg går inn i det ene, og ender opp med å spørre en ung sikkerhetsvakt som har norske oldeforeldre, men som mangler intimgrenser, hvor nærmeste pennymaskin er. Selv om jeg prøver hardt å forklare at det ikke er sånn det henger sammen, får han et bilde i sitt hode om at jeg er en C-kjendis som reiser verden rundt og samler pressede pennies, og som nå er på leting etter den aller aller siste pennyen.

Jeg ga egentlig opp å motsi ham, bare for å få samtalen tilbake til pennies, men når han spør om jeg har et TV-crew med meg, eller i det minste en nettside, svarer jeg bare nei, nei, nei, og prøver å føre den detonerte samtalen tilbake på temaet ”hvor er nærmeste pennypressermaskin?”

Det viser seg at han ikke vet.

Etter mye om og men og en bensinstasjon, kommer vi til noe som ligner det vi leter etter: Universal City Walk. Dessverre koster det 17 dollar å parkere der, så vi suser videre til Florida Mall, hvor penny-nettsiden sier det er en maskin eller to.

M&M gjør ingenting halvveis.

Det høljeregner, ellers hadde jeg hoppet ut av den meget solide køen og gått den siste kilometeren selv, for å finne pennymaskinen som skal være inne i M&M-butikken der. Etter mye kø kommer vi endelig frem, jeg hopper ut av bilen og springer til butikken (som selvfølgelig ligger på andre siden av kjøpesenteret), avbryter Orlandos andre lille gutt i å gjøre voksenting (dreie på hendelen) – to ganger, en gang per maskin – får mine florida-pennies og løper ut igjen.

Vi fyller bensin og kommer oss til flyplassen, og leverer vår elskede Ford Focus.

Vår hjemreise er Orlando-Gatwick, Gatwick-Heathrow (med en buss på 50 minutter, som British Airlines endret den opprinnelige reisen vår til), Heathrow-København, og København-Stavanger/Odense.

BA kansellerer turen Heathrow-København. Dette ender med at vi tilbringer klokken 0400-0800 Orlando-tid sittende på Heathrow og vente på å få sjekke inn, i stoler det er umulig å sove i.

Heldigvis får Mette et direktefly til Stavanger, og jeg kommer på et senere fly til København, og vi kommer helskinnede hjem, hvor i alle fall jeg sover i et døgn og en natt.

Og nå er jeg egentlig helt klar til å ta turen en gang til.