Savannah og Atlanta

(forsinket 2 dager pga wifi-mangel)

I dag, søndag, dro vi innom Savannah sentrum før vi skulle snu nesen østover for noen dager. Savannah er blitt en av de store turistmålene om man ønsker å se amerikansk sørstatsarkitektur og -kultur. Vi tok en ”Old town trolley”-tur (du vet, en sånn åpen buss som ikke er dobbeldekker), og fikk en god porsjon begge deler i løpet av den halvannen timen det varte.

Savannah har dessverre ikke materiale til halvannen time. Jeg tror en knapp time ville være nok for de fleste, og at en halv time ville vært mer enn tilstrekkelig for både mine og Mettes interesser.

Det er en søt nok by, men når sjåføren unngår å innrømme det negative i slavehandel (”..about then, the cotton trade died down here in Savannah, because of the invention of new types of fabrics, and… and other factors.”), kontinuerlig refererer til totalt ukjente filmer som er innspilt i byen (noe i retning av ”a night in a living day in hell” eller noe sånt kom opp til stadighet), samtidig som han ved annenhvert bygg med bitter stemme forteller hvordan Savannah College of Art and Design har kjøpt det opp for å bruke det til studio/klasserom/dorms, så blir det en anelse langtrukkent, for å si det pent.

I tillegg – og jeg vet at dette er langt over grensen til flisespikke-området – så smattet han ved slutten av hver setning. Uheldigvis la jeg merke til det ganske tidlig, og klarte ikke å abstrahere fra det siden.

Og så er det alle de andre passasjerene på trolleyen. Rett bak meg satt det for eksempel et par som åpenbart var gått ut av skolen før ”no child left behind”-policyen kom i gang. De lo seg halvt ihjel av sjåførens vitser (”they say that the families who decay together, stay together”), før de høylytt gjentok ett eller to ord fra spøken (”haha, decay together...”), formentlig for å forlenge det magiske øyeblikket de nettopp hadde vært vitne til.

Som du skjønner, så var ikke tålmodigheten min på sitt sterkeste i dag.

Men skal sies at det var enkelte høydepunkter – Savannah har tilsynelatende et hett, pulserende, og for den vanlige Savannah-itt i gata formentlig usynlig, homoseksuelt uteliv:

Og så var det jo selvfølgelig ett og annet fantastisk hus.

Savannah elsker forresten smijern. De har i århundrer ment at det indikerer status og rikdom når noe kan bygges av jern i stedet for tre (kilde: sjåføren).

Løve med vinger som spytter vann. En - for meg - ukjent art.

På veien til Atlanta kjørte vi innom en IHOP (International House of Pancaces – det er visst en ting), hvor vi bestilte kaffe, cola, og to menyer på totalt ni pannekaker/ lapper/ sveler på deling.

- Nothing more??!

Servitrisen vår, Destiny, virket sjokkert over vår beskjedne bestilling.

Mette og jeg vekslet usikkert blikk.

- No…?

Destiny virket dog litt mer avslappet med hele situasjonen etter at vi hadde fortalt at vi var fra Norge. Da aksepterte hun også lettere at vi ikke klarte å spise opp alt, selv om hun så litt skjevt på oss da vi gikk.

Deretter stakk vi innom fjellet med det utrolig treffende navnet ”Stone Mountain”, hvor man kan se tre dudes og hestene deres risset inn i fjellsiden.

 Hva de sier om seg selv: "The largest high relief sculpture in the world, the Confederate Memorial Carving, depicts three Confederate heroes of the Civil War, President Jefferson Davis and Generals Robert E. Lee and Thomas J. "Stonewall" Jackson. The entire carved surface measures three-acres, larger than a football field and Mount Rushmore."

Alt kan måles i football fields.

 Det var tusenvis av mennesker i familieform i parken under fjellveggen, som hadde rigget seg til med kjølebokser og de største, mest komfortable fluktstolene jeg noensinne har sett.  Man kan også, om man er den typen, ta en gondol opp for å se risningen på nært hold. Eller så kan man bli i parken sammen med familiene til klokken halv ti på kvelden, når de har lys-show på fjellveggen.

Gavebutikken har også tilbud for barna.

Vi valgte vekk begge deler. Vi dro heller inn til Atlanta sentrum, hvor det viste seg at det var ”Dragon-con”, en for meg ukjent konferanse, som ÅPENBART handler om at vanlige folk kler seg ut som sci-fi/andre filmhelter, og… jeg vet ikke hva de gjør etterpå. Drikker, kanskje? Diskuterer hvor de har kjøpt kostymene sine? Spiller ut spontane scener på gata? 

 

Litt relief for oss ikke-dragon-con-ere.

Vi var forresten innom en Tacobell/KFC i dag, hvor alle gjestene veide minst 150 kilo. Jeg overdriver ikke: de fleste hadde problemer med å gå, og gikk mer sidelengs enn forover. Jeg mener, vi har allerede sett alle forskjellige fasonger siden vi kom hit, men dette var… sykt er et passende ord.