Etter å ha vært turist i det franske kvarteret en stund...
...kjøpt meg kostymeball-maske, en kokebok og noen krydre, fant jeg plutselig Café du Monde. Det er her man, om man er skikkelig turist, kjøper såkalte autentiske ”beignets” eller ”french doughnuts”. Det dreier seg om en glovarme, butterdeigbasert firkantet bolle, dekket i løs melis, som smaker fortreffelig. Jeg skulle egentlig spare to til Mette, men det ble bare den ene. De smakte fortreffelig.
Cafe du Monde ligger ved Jackson Square, som omringes av kunstnere som alle maler stort sett identiske malerier, og flere museer.
De var alle stengt, så jeg endte i en kirke i stedet.
Det er så merkelig med New Orleans, alt skifter hele tiden. Et øyeblikk er personen på gata vennlig, i det neste er han sur. Man tror man står i hjertet av det franske kvarteret, så er man plutselig ute på en veldig trafikkert hovedvei. En stund er det ekstremt bråkete, musikk, biler, roping, tuting, tromboner, sirener, men så vender man rundt et hjørne og det er total stillhet.
Da jeg kom inn i kirken var det som å være under vann – kjølig, ikke en lyd, og man er nødt til kjempe seg gjennom den tyktflytende atmosfæren.
Etterpå gikk jeg en runde til i det franske kvarteret...
Alle lampene var gassdrevet.
Eksotisk for en enkel sjel som meg.
Interessant flagg.
Hvis man vil se New Orleans fra kjerreplan. Disse var overalt.
Eventuelt var det kun én, og den fulgte etter meg. Jeg velger å tro på teori #1.
Lykt med mange funksjoner.
Jeg har så mange bilder fra det franske kvarteret, at antallet her er bare et begrenset utvalg...
...før jeg krysset veien til Tremé og besøkte Louis Armstrong-parken. Akkurat da jeg kom dit sto det en eldre afrikansk utseende kvinne kledd i en fargerik kjole med dreads til knærne barbeint foran en mikrofon og sang til trommerytmene fra et trommekor bak henne. I en halvsirkel rundt sto et femtitalls mennesker og sang, danset og klappet med.
Det viste seg at jeg hadde kommet til Congo Square.
Antallet skuldre og ører jeg fikk med på bildene derfra forteller litt om hvor lite jeg hadde lyst til å bli dratt frem for å delta i dansen.
Jeg gikk en liten runde i parken, den var mye større og mer forseggjort enn jeg hadde trodd ut ifra kartet.
Veiene var delvis laget av sjøskjell
Lou selv.
På dette tidspunktet var jeg i ferd med å falle om av dehydrering, så jeg gikk inn på nærmeste cafelignende sted. Det het Dreamy Wieners, og man kunne utelukkende bestille pølser.
Canal Street og meg.
Byen har forresten ganske god humor.
Vi gikk i seng tidlig, da vi visst at vi hadde en ni timers kjøretur foran oss neste dag – pluss tidsforskjellen på én time. På Mettes initiativ klarte vi å stå opp klokken halv seks. Dessverre klarte jeg ikke sovne før klokken tre om natta, det var derfor med få ord og usikker gange jeg gikk mot parkeringshuset ni kvartaler unna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar