Jeg prøver virtuelle klær og vi går på kino i DC

Andre dag i DC gikk stort sett til shopping.

Vi gikk dog først på American History Museum, hvor Mette kunne slå seg løs med historie, og jeg kunne se den tekniske utviklingen i USA (egentlig verden for øvrig, men du vet).

Første kunstige hjerte.

En oppfinners kontor

Uheldigvis var flere av de mest spennende avsnittene for barn under 10 år – ikke for voksne over 25 som har beholdt barnet i seg.

Men det var lite folk og veldig interaktivt, så jeg prøvde både gammeldagse klær i et virtuelt speil...

(speilet tror at jeg har litt mer tan enn jeg har)

...lagde små antenner av metallstenger, og leste den interaktive boka om sykkel som middel til kvinnefrigjøring på 1930-tallet.

 Titusendollarseddel. 

Er fortsatt i sirkulasjon, sammen med en og annen hundretusendollarseddel.

Jeg har forresten fått en greie jeg har gjort de forskjellige stedene vi er: man kan legge fire quarters og en penny i en maskin, dreie rundt en stor hendel, og få en flat og oval penny ut med et motiv på. En mann snøftet hånlig idet han gikk forbi da jeg sto og dreide ivrig på hendelen. Barnet i ham er åpenbart helt borte.

Vi gikk på kino på kvelden og så ”Trainwreck”. Ganske morsom film, men den mannlige hovedrollen i filmen gjorde direkte vondt å se på, så en firer i terningkast fra meg. LeBron James må derimot være verdens kuleste basketballspiller.

Vi kjøpte snopet vårt på butikken med det noe avslørende navnet ”It’s sugar!”. Utover et smågodt-tilbud med alt for mye peanøttbaserte greier, hadde de en vingummibjørn på størrelse med en vanlig teddybjørn, og en snope-pizza på størrelse med en vanlig pizza.

Det var litt i overkant for min del.

Oppe på kinoen kjøpte vi popcorn, brus og vann. Jeg vet at menystørrelser er en vits her borte, og at alle vet det, men la meg likevel rant’e litt her: vi kjøpte en medium cola som var STØRRE enn den LARGE vannflaska på én liter. Hvordan går det an å ha et så stort paradoks i kiosken sin hver dag og ikke gjøre noe med det?

Så større ut i virkeligheten.

A propos snacks, så har alle (ALLE – utenom én i Vermont) som vi har sett som har jobbet i butikk/fastfood/rengjøring/el. vært av afroamerikansk opprinnelse. Jeg visste egentlig at det var sånn, men det er likevel sykt å se. Det føles noen ganger som om jeg er på den restauranten i Kenya hvor alle gjestene var europeere, alle servitørene og sangerne kenyanske. Bare at vi er ikke i Kenya. Vi er i et land hvor 13,2% (wikipedia) av befolkningen er av afroamerikansk opphav, og likevel er samfunnet innrettet sånn at afroamerikanerne dekker alle minstelønnsjobbene (minstelønna er 7,25 dollar, 60 norske kroner).

Vi har forresten et problem med airconditioningen her (i USA generelt). De skrur den ofte ned til noe som føles som et stivt 15 grader celcius, noe som er deilig akkurat når man kommer inn døra fra 40 grader i skyggen, men som ligger helt i grenseland for hva vi kan tåle ikledd shorts og singlet. I annen etasje på museet vi var på var A/C’en skrudd ned til 10 grader. Det er første gang jeg har kommet ut og stilt meg i sola i 40 varmegrader og syntes det var deilig.

På hotellet vi bor på nå har vi omsider fått en termostat vi får styre selv, så vi har satt den opp til rundt 20-25 grader. Endelig tørker klærne vi vasker.

The US of A is clearly hiring. I annethvert vindu står et skilt om at man skal komme inn og snakke med dem om en jobb. Five Guys burger hadde et tilbud om å tjene litt over minstelønna, OG få gratis måltider. Hadde det ikke vært for at de steker alt i peanøttolje, hadde jeg nok vurdert det.

Bilen vår sto forresten fremdeles der hvor vi parkerte den.