Texas, vafler, New Orleans.

Det festlige med Texas, er at navnet kommer av ”Tejas”, som kommer av Caddo’enes (en indianerstamme fra Texasområdet) ord ”tejas” som betyr "friends" eller "allies". Derav statens ellers noe uforståelige motto ”Friendship”.

"Discount

Tobacco & Liquor

Lowest prices allowed by law."

Etter en frokost med vafler formet som Texas…

…kjørte vi bare direkte ned til Houston uten noe mer om og men. Vel fremme fant vi kjapt ut av at det var et kjøpesenter to kvartaler nedi veien, og i sann amerikansk ånd kjørte vi dit. Det var også litt fordi vi var redde for å dø siden det ikke var gangfelt eller noe som signaliserte at noe ikke-bensindrevet hadde beveget seg langs gatene der. Området het forresten Humble.

Shoppingsenteret hadde mye gøy, inkludert en promiskuøs mannequin…

…barneseter hvor babyer (infants) på maks 50 pounds (22,7 kilo) får sitte…

Jeg sjekket, og det er det en normalvektig jente på 7 år skal veie.

…og kirkereklame.

Vår kirke har mer spirit enn din.

Vi gikk (ok, vi kjørte) derfra til et stort outlet, hvor jeg måtte spørre meg selv: Er jeg egentlig nødt til å spare i BSU i år?

Veinettet i Houston er avansert:

...og vanskelig å ta bilde av.

Neste dag kjørte vi til New Orleans, byen med den dårligste kundeservicen hittil på turen.

Jeg har en stund nå (eller, ca siden vi forlot DC.) blitt oppmerksom på hvor apatiske alle mennesker i ikke-tipsede servicejobber er. De ser på meg som om jeg var dum, mumler bare frem hva jeg skal betale, og er svært motvillige til å la transaksjonen gå glatt. Jeg hater det, og prøver oftest å rømme fra situasjonen når jeg skjønner at mitt smil og øyenkontakt ikke vil bli gjengjeldt. Her om dagen rømte jeg for eksempel fra halvparten av varene mine på Walmart i frykt for å stå i kassesituasjonen for lenge.

Men i dag, da vi var på apoteket for å kjøpe krykker (Mette har forstuet ankelen), og henvendte oss til en som jobbet der, ble jeg helt paff. Etter å ha sagt mitt høflige og forsiktige ”excuse me?” tre ganger i hennes retning, snudde hun seg ikke engang, og gikk bare inn på personalrommet. Da hun kom ut måtte jeg si det nye tre ganger før hun motvillig snudde seg i min retning og så på meg som om jeg var et hinder i hennes ellers begivenhetsløse hverdag.

Da hun svarte, skulle man tro hun overhodet ikke jobbet der, hadde hun ikke gått i CVS-merkede klær.

Og etter en førti minutters tid på Burboun street (det er en forferdelig blanding av følgende kvalmefremkallende mikstur: ALLE turistene fra Malaga, paradene fra Havanna på Cuba, og Red light district – hurricane edition), 

...så rømte vi inn på nærmeste restaurant.

En kelner som helt åpenbart var høy på noe annet enn livet, tok ordrene våre for øl, glemte hvem som skulle ha hva, tok ordrene våre for mat, svarte nei uten å se på meg da jeg spurte om det var peanøtter i noe av maten (de fleste kelnere pleier overraskende nok å ta meg ganske seriøst), og kom sporenstreks tilbake med en bunke på 15-20 servietter og to gafler som vi ikke hadde bedt om. 

Da maten kom, fikk vi ikke vite noe om hva vi egentlig spiste, selv om jeg hadde bestilt en blanding av tre forskjellige ”signaturretter”, og det hadde vært litt hendig å få vite hva som var hva.

Den hemmelige ingrediensen i retten nederst til høyre: salt.

Det er første gang jeg har gitt nøyaktig 10% i tips - restaurantnæringens utgave av et slag i kelnerens (skyhøye) ansikt.