Lost in the supermarket.

 (forsinket pga manglende wifi på det senere grundig omtalte motellet)

Vi kjørte fra Virginia gjennom North Carolina helt ned til Myrtle beach i South Carolina idag.

Myrtle Beach er en by ved veldig lang strand, som er kjent for å få en del studenter på besøk i løpet av spring break. South Carolina er mest kjent for å være over gjennomsnittlig raseopptatte, for å si det pent – de flagget feks sørstatsflagget over alle offentlige bygninger frem til og med år 2000. De ga kvinner stemmerett i 1969. De hadde tidligere en ”one drop”-rule – dvs har du én dråpe afrikansk blod i deg, er du ”negro” og dermed utenfor samfunnet.

Det merkes at vi er på vei sørover. Offentlige toaletter blir kjipere, folk blir større og mer høylytte, og maten mer og mer fritert. Vi var på Bo… Jeg har lyst til å si Bojitas, men det var i alle fall eller annet som starter på Bo- vi var på i dag til lunsj (navnet er ikke viktig siden maten bare var rett over spiselig), og det var ingenting på menyen som ikke var fritert. Jeg burde ikke være sjokkert, men jeg har aldri vært skrubbsulten og samtidig ikke orket tanken på en eneste ting på menyen foran meg.

Vi kjørte langt i dag.

Det største som skjedde på bilturen i dag var at vi nesten døde, da jeepen som lå to biler foran oss og til venstre mistet et kjøleskap midt i veibanen.

Vi bor på et motell som befinner seg noe under gjennomsnittet for turen. Rommet vi først fikk, hadde en aktiv lekkasje over hele den ene siden av senga, og toalettsetet var dekket av skumgummi innpakket i et voksdekke. Jeg skrek av sjokk da jeg satte meg ned, jeg trodde dagen endelig var kommet hvor dassdraugen viste seg å være virkelig og skulle kidnappe meg ned til Myrtle beachs’ kloakksystem. Hvis det er det draugen gjør. Jeg innrømmer at jeg er litt vag på detaljene.

Vi var senere på en matbutikk ved navn Piggly wigglies, og vi tok mange bilder av eksotisk, lokal mat:

Mat. Hvis man kan kalle det det.

Frokostblanding, for de som er opptatt av å få i seg de rette næringsstoffene.

På kvelden fikk vi endelig tatt turens første sjøbad, hvor vi var så vågale å la tingene våre ubevoktede oppe på stranda, i ”et fremmed land”, som min mor ville ha sagt.

 Tingene våre overlevde forøvrig.

Etterpå ville vi gjerne ha en øl, men både restauranten på stranda og den nærmeste sjappa insisterte på legitimasjon. Så vi gikk slukøret hjem og vasket av oss all sanden istedenfor.

Skiltet utenfor motellet skryter forresten av to ting:

Det oppsummerer ganske presist hva dette motellet har å by på.