Memphis, Elvis og Walmart-o-rama.

I Memphis spaserte vi til Beale street, som sikkert er fin om kvelden, men som om dagen var stengt og litt trist.

Beale street by day.

Jeg fikk dog laget meg en liten penny med motiv på.

Jeg vil heller anbefale Main street, hvor det var åpne butikker og litt mer liv.

Når man er i Memphis, er det liksom obligatorisk å dra til Graceland. For all ordens skyld: Graceland er er hus og et område som Elvis Aaron Presley, sangeren, kjøpte som 22-åring, og hvor han bodde siden.

Jeg har aldri vært Elvis’ største fan. Jeg har syntes han så litt rar ut, med de litt for fyldige leppene, glatte hud, runde ansikt, og surmulende, ogat han hadde en altfor mørk stemme til ikke å småflire under sangene hans.

Elvis' building.

Jeg skal ikke si at livet mitt er totalt endret og jeg vil anlegge sideburns og aldri gå i annet enn hvit dress fremover, men noe endret seg definitivt i løpet av turen. Det skjedde cirka da jeg så intervju med ham, og han virket som en vanlig fyr. Som var veldig mye søtere enn jeg trodde når han smilte.

Vi kjøpte den billigste billetten. Dvs at vi kun fikk se huset hans – ikke bilene, flyet, det lille ekstra museet, eller noe annet av alt de hadde å tilby. Det var fint nok for oss, da huset allerede var unødvendig stort.

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet om huset, men jeg sitter nå på utrolig mye fersk Elvis-basert info, så jeg kan ikke love noe.

Man står i en uefektiv kø hvor mange irritable Graceland-ansatte pusher en rundt, frem til man kommer seg inn i en liten hvit minibuss, blir kjørt over gata og opp til huset.

Man går først opp noen steg, passerer noen søyler, og kommer inn i en gang med lysekrone. (Og jeg advarer allerede: produkt av tiden han levde i eller ei, Elvis hadde en noe tvilsom interiørsmak.) Rett fram er en trapp man ikke får gå opp, da annen etasje naturligvis er ”privat” (første etasje, kjelleren og alle husene rundt er derimot fritt vilt). 

På veggen opp til annen etasje henger et bilde av en ung og BLOND Elvis. Ja: Elvis var blond. Elvis farget håret. Elvis syntes at det fremhevet ansiktstrekkene hans bedre. Elvis overrasker.

Til høyre er en salong med verdens lengste sofa…

Til venstre spisestuen, komplett med TV (Elvis elsket TV, og hadde 27 eller noe sånt i huset). 

Videre inn til høyre er foreldrenes soverom, og videre inn til venstre er kjøkkenet. Ifølge guiden var kjøkkenet i døgndrift, siden Elvis elsket gjester, og gjester alltid er sultne.

Kokken Elvis.

Videre innover i venstregangen var ”jungelrommet”. Er ikke så mye mer å si om det.

I kjelleren var det en TV-stue (med 3 TVer, masser av plater, og veggene var kledd med speil) med bar og stilsikkert fargevalg...

...og en man-cave med biljardbord, noe som for meg lignet Tiffany-lamper, taket og veggene var kledd med gardiner i brokade, lagt i symmetriske folder rundt hele rommet. Ellers var det en rekke annet nips som jeg personlig ikke ville hatt i min man-cave. Men så er jeg ikke Elvis heller.

På gangen videre opp til jungelrommet igjen, var det et helt vanlig streit bilde av en havn med et skip, du vet, sånne som alle våre foreldre har hengende et eller annet sted i huset.

Det var noe definitivt u-Elvisk over det.

Jeg mistet litt tellingen da vi gikk videre. Det var en garasje, et kontor, en skytebane, en hestefarm (Elvis elsket å ri på hesten sin. Den het ”Bear”).

Jeg glemte forresten å si at vi fikk vår guidede tur via øretelefoner og hver vår ipad. Det var altså fullstendig stillhet i Graceland, der alle gikk omkring i sin egen verden og lyttet til guiden.

Med guidens egne ord: "Her satt Elvis rett før han døde"

Og så var vi plutselig i Memorial garden, som Elvis hadde satt opp til ettertanke og kontemplasjon. Hans mor, far, bestemor, og han selv er begravet der (han og hans mor ble egentlig begravd et annet sted, men faren hans flyttet dem dit pga sikkerhetsmessige årsaker). Det var også en liten plakett der, til minne om Elvis’ dødfødte tvillingbror.

Så var turen over, og vi ble shippet tilbake i de små minibussene av de irritable ansatte.

Deretter fikk man gleden av å besøke alle souvenirsjappene. De hadde alle sammen forskjellige temaer; barn, eldre, voksne, lakk og lær, matlaging, og så videre.

 Elvis-kokebok, Elvis-salt, Elvis-pepper, Elvis-hits og Elvis-tabasco.

Elvis-popcorn.

Fremme i Little Rock, Arkansas så vi at det var en døgnåpen Walmart like vet hotellet vårt. Vi tilbrakte tre fantastiske timer der, timer jeg ikke skal kjede dere med, men suffice it to say: det anbefales.