Fra Cherokee til Dallas

Etter å ha spist frokost og sett minneseremonien til angrepet fjorten år tidligere, kjørte vi i retning Cherokee-land i Oklahoma (nærmere bestemt Tahlequah). 

Oklahoma (Okla=red og homma=people) ble i sin tid gitt til indianerne i forbindelse med at de hvite shippet dem vestover, i det som senere ble kjent som the Trail of Tears (de måtte flykte fra gård og grunn, og mange døde på veien, for å oppsummere det helt kort og kynisk). I dag eier visstnok indianere generelt 2/3 av Oklahoma, men det er først etter at de hvite slapp til i en land-grabbing seremoni uten like noen år etter at de ga Oklahoma i gave til de rødhudede.

Indianerlandsbyen vi skulle besøke var av Cherokee-slekt. De hadde en matriarkal samfunnsordning, dvs at damene eida alt, mennene eide ingenting, og barnene tilhørte automatisk den stammen moren tilhørte når de vokste opp. Utover dette ypperlige systemet, så hadde de bygd opp hytter som presist skulle ligne de som de hadde på 1700-tallet.

Det var noe eventyraktig over det hele. Indianere er jo bare i Pocahontas og et og annet avsnitt i en lærebok når man lærer om dem på skolen, og etter jeg har blitt voksen har jeg supplert min viten med følgende fakta: Indianere driver kasinoer. Indianere tåler ikke alkohol.

Men i landsbyen var det forklaring av demokratiets organisasjon, hvordan man lager pilspisser, pass deg for de hårete ormene, vi pleide sove på disse benkene langs siden av husene, dette var et spill vi spilte stamme mot stamme for å avgjøre hvem som fikk førstevalg om nye landområder, og tror du ikke pigede meg at indianerne selv gikk i tradisjonelle indianerklær og hadde indianersveis!?

Etter denne hyggeturen hadde vi fem timer på å komme oss til Dallas hvor vi hadde hotell. På veien kjørte vi som nevnt av veien et sted det ikke var påkjørsel (Oklahoma er den mest øde staten vi har vært i til nå, det er helt enormt, det var ca 100 km mellom hver avkjørsel), men kom oss omsider frem til utkanten av Dallas, hvor vi kollapset og sov til neste morgen.