Kjøring, gjørme, Atlantic City, Gettysburg, småbyer, Washington DC - med bilder!

Om morgenen på søndag ble vi plukket opp på hotellet av Mettes fars fetter, Kjell, hans kone, Karen, og to av deres fem barn, og spiste brunch på The Cheescake Factory (et sted som jeg frem til det øyeblikket vi gikk inn, trodde kun eksisterte på TV).

Både Kjell og Karen er norsktalende, og er født av norske utvandrere, og bodde en periode i Brooklyn som den gang var en norsk (!) bydel i New York. Den siste Norge-baserte sjappa der stengte visstnok nylig, da det ikke var flere nordmenn igjen som var interesserte.

Kjell har en overraskende flytende Flekkefjordsdialekt, tatt i betraktning at han har bodd her siden han var 13 (og er nå over 70, så vidt jeg kan regne ut).

Denne dagen ble ikke helt som planlagt.

Vi kjørte først ned til Cape May, et område med fantastiske små og store hus hvor arkitektene har fått slå seg helt løs. Vi hoppet spontant i bikinien og skyndet oss ned på standa for å bade – men det var bare gjørme. Og jeg mener GJØRME – svart, tyktflytende, flipfloppen-sitter-fast, ligger-under-tåneglene-i-dagevis-gjørme. Mutte gikk vi inn i bilen igjen, kjørte litt omkring, før vi satte kursen mot Atlantic City.

Jeg trodde Atlantic City skulle være østkystens svar på Las Vegas. Jeg trodde vi skulle ankomme om kvelden, idet det begynte å bli mørkt, kle oss i fin kjole, gå inn på et casino og spille litt, drikke noen drinker (alkoholfrie, selvsagt, siden vi skulle kjøre videre), og sjarmere stedet i senk, før vi satte oss i bilen og speedet ut derfra.

I stedet ankommer vi et stengt og skadet slumområde, det er ikke andre måter å si det på. Vi fant ikke engang mat. Og solen var fremdeles oppe. Så vi snudde i døra og kom oss opp på veien mot Philadelphia, hvor vi skulle sove – i et område ved det fantastiske navnet ”King of Prussia”.

Frokosten der var dog fantastisk – jeg lagde min egen belgiske vaffel, og de hadde Philadelphia-ost der (som vi ikke har sett noe annet sted til nå). Det synes vi begge to var storveis.

Først kjørte vi til Delaware (navnet kommer av guvernør De La Warr), hvis hovedstad er Wilmington. Det kule med Wilmington er at de har en elv – og den heter Christina River. Det kommer trolig av at det bodde en del svensker i området på et tidspunkt, teoretiserte Mette, og at elven dermed er oppkalt etter en prinsesse/dronning Christina.

Wilmington er fuglehus-entusiaster.

 Vi kjørte deretter ut i Lancaster county i Pennsylvania, hvor en del Amish bor. Du vet, det er de med fullskjegg uten bart, lange kjoler, hatter, ingen elektrisitet, Rumspringa, tysk, og ingen eiendeler som ikke er praktiske.

Det oppsummerer dessverre alt jeg vet om the Amish.

Deretter dro vi til Gettysburg. Jeg hadde hørt om the Gettysburg adress, men av en eller annen grunn hadde det gått meg hus forbi hvorfor Lincoln holdt talen sin akkurat der.

Abe og jeg på benk.

Men nå skal du høre: I opptakten til borgerkrigen, hvor sørstatene én og én hadde meldt seg ut av det unge USA pga at slaveriet ble ulovlig, og formet the confederation (hvor sørstatsflagget kommer fra), sa nordstatene ”dette vil vi ikke ha noe av, vi er én union og da har dere å følge reglene” (eller noe sånt), og krigen startet. I Gettysburg sto det et slag over tre dager, hvor sørstatene banket nordstatene de to første dagene (selv om nordstatene var i flertall). På kvelden andre dagen fikk nordstatene forsterkninger, og banket deretter sørstatene, formentlig til den store frustrasjon til Gettysburg-beboerne, da krigen bokstavelig talt foregikk i gatene inne i byen.

For Gettysburg er en bitteliten by i Pennsylvania, omringet av det som i krigen var en slagmark, som nå er overstrødd med monumenter. Jeg bruker ikke ordet overstrødd som en overdrivelse – det var ca ett monument for hver annen meter av ruten. Og ruten er designet for å kjøres i bil – det tok oss 1-1,5 time å kjøre gjennom slagmarken, og da gikk vi ikke ut av bilen. Monumentene er for å hedre alle de forskjellige staters bidrag i krigen. Ett skilt viste for eksempel ”Maines 20th monument”.

Jeg gjør en "drive-by shooting" som man muligens kaller det i filmverdenen 

(jeg kjører og tar bilde samtidig)

I starten var det menge kanoner, menn til hest og menn som pekte, samt en og annen balansering av flere geværer sammen. Mot slutten av ruta så det ut til at kunstnerne hadde fått slippe fri mer og mer av sin kunstneriske frihet, og til slutt så vi både engler og demoner portrettert, samt et minneverdig et hvor kun en arm med en sabel stakk opp av ingenting.

Vi ville også få West Virginia krysset av på listen, så vi dro til Harpers Ferry, rett over grensen til staten. Vi tenkte det skulle bare bli en middag og ”check”, men det viste seg å være en fantastisk søt by, bygd i en bratt bakke, med hovedsakelig europeisk-lignende arkitektur. Vi parkerte etter å ha kjørt opp nevnte sykt bratte og smale bakke, spiste på et lite B&B, kjørte ned samme bakke, og fortsatte mot Washington DC.

Harpers ferry.

Men på veien måtte vi jo gjøre noe i Maryland, ikke bare kjøre gjennom. Det er jo mot reglene. Så vi stoppet i Frederick, også en liten by med flotte bygninger, og spiste ikke-skikkelig-flambert creme brulee, og hard sorbet med isbiter i.

Da de kom og spurte om vi syntes maten var god, svarte vi ”Nei! Vi er megaskuffet!” på den eneste måten vi kan: vi ventet et sekund, dro på det, og svarte ”joda, det var fint nok”, før vi la igjen 20% tips.

Frederick by night.

Dagen etter var det Washington DC. Vi hadde parkert nedi gata for hotellet kvelden før, siden vi ikke fant parkeringen vi hadde planlagt å bruke, så vi var nervøse for:

A) bot,

B) at den var tauet vekk,

C) hærverk,

D) stjeling.

Den står der i alle fall foreløpig.

(Vi ville ikke bruke hotellets parkering fordi det kostet 23 dollar per natt. Hotellet tar også 3,75 dollar for å vaske én truse, så det er i det store og det hele ikke heeelt innenfor vår prisklasse.)

Vi er forresten fremdeles ikke komfortable med tips. Vi gir et sted mellom 20 og 25%, før vi forlater åstedet raskest mulig for å slippe å se personen vi har gitt tiggede penger til i øynene. Det er så ubehagelig.

Den første dagen fikk vi sett det man MÅ se i WDC: Phallus-monumentet, Lincoln memorial, og det hvite hus. Og utrolig mange mennesker med så dårlige sosiale evner at de må bruke selfiestang.

*stang-fri selfie*

Det må nevnes her at WDC virkelig har gått all-in med søyler. Det er søyler på alle bygninger, uansett størrelse, form, farge eller funksjon. Eisenhower-bygningen (denne har noen kontorer for folk i det hvite huset tror jeg, da det ligger rett ved siden av) hadde kanskje 50 søyler bare på forsiden av den éne fløyen av husen. Det grenser til latterlig. Eller søylemaker-korrupsjon, hvor en søylemaker for hundrevis av år siden hadde noe på presidenten og dermed fikk massevia av søylekontrakter, noe som jeg igjen ville syntes var litt festlig.

Eisenhower liker søyler.

Etterpå dro vi til Columbia Heights.

Vi tar forresten metroen, både her og Boston og der vi kan. Jeg ble rådet til ikke å gjøre det her fordi den var kjip, men jeg synes det er ganske fint. Jeg føler at jeg får et innsyn i hvordan folk lever i de forskjellige byene, utenfor turist-stien.

Columbia heights har et kjøpesenter med blant annet en butikk kalt Marshall, som har et konsept som jeg er meget takknemlig for at eksisterer: rabatterte, utgåede varer fra merkekjeder. Jeg brukte over 200 dollar der, og det var ETTER at jeg i flere runder hadde fjernet så mye jeg kunne fra handlekurven.

Vi dro deretter på mer shopping på Target i etasjen over.

De hadde en egen side-dings for handlevogner i rulletrappa der, som fascinerte meg voldsomt: man kjører vogna inn på et spor, og så tar vogna sin egen lille trapp opp parallelt med deg på rulletrappa.

Og så ble jeg legget da jeg skulle kjøpe øl der. Heldigvis hadde jeg førerkortet mitt med meg, for studentbevis var bare ikke overbevisning nok om at jeg var over 21 år gammel.

Folk er forresten fremdeles ganske normale.