Nashville vol.02

Andre dag i Nashville startet med at Mette ikke våknet før 11, og siden undertegnede kunne ha sovet gjennom den amerikanske borgerkrigen uten problemer, kom vi oss ikke ut og i gang før i tolvtiden.

Først sjekket vi bilen. Parkeringsplassen vår tillater kun betaling frem til kl 23:59, og så må man kjøpe en ny tillatelse kl 00:00. Vi la i stedet begge billettene som viste at vi hadde betalt to ganger for ett døgn i frontruta.

Til tross for dette hadde vi altså i morges rukket å få en bot. 60 dollar. Og ingen å forklare situasjonen til.

Jeg slo meg derfor løs i et lokalt apotek med trøsteshopping, hvor jeg la igjen godt over hundre dollar i diverse eksotiske og billige legemidler som i the Land of the Great er OTC – over the counter. Ikke at jeg er noen kjemiker med sansen for en spesifikk rus, men det kan være hendig å ha et lite lager allergitabletter med mere i hus, samt litt gøy å prøve ut Nyquil neste gang jeg er syk.

Glukosepiller - for du kan ikke bare ta en drue.

Vi skulle egentlig finne et musikkmuseum og lære litt om historien til byen. Vi fant ikke noe, det nærmeste vi fant nedskrevne ord om byens musikalske fortid, var Nashvilles walk of fame:

Den siste er kanskje gøyest for hardcore MADTV-entusiaster 

(finn Darlene McBride på youtube om nysgjerrigheten dreper deg)

Deretter fulgte en gåtur av de sjeldne, som førte oss over the Cumberland River til East Nashville, hvor vi håpet å finne sivilisasjon i form av butikker som ikke kun solgte Nashville-souvenirer.

Vi fant en enorm parkeringsplass og et stadion.

Etter et nært heteslag kom vi til en oase i bil-ørkenen, en Shoneys, hvor vi spiste lunsj uten airconditioning, kun vifter, den ene gangen A/C på ti grader ville vært behagelig.

Observert på vei tilbake til Nashville sentrum.

Vi hadde dog ikke gitt opp letinga etter vi hadde spist, og fortsatte videre opp til East Nashville. Vi fant kun en Haitiansk kirke, en stor park, og noen som kalte meg ”sister”. Jeg hater når tilfeldige folk på gata kaller meg ”sister”. Det betyr at de vil ha noe fra meg.

Etter en lang tur tilbake til sentrale Nashville, gikk jeg inn på Tennessee state museum. Etter en kort vandring i kolonialtids-epoken…

 Jeg er ingen våpenekspert, men denne virker noe upraktisk.

USA ifølge franskmennene.

…innså jeg plutselig at det bare var en halvtime igjen av åpningstiden, så jeg småjogget ned i kjelleretasjen hvor 90% av utstillingen viste seg å være. Her var det mange håndmalte portretter av overvektige hvite menn, pistolutstilling, med mer, så jeg gikk videre inn og kom til en skjerm hvor man kunne trykke på en knapp for å se Afroamerikansk historie fortalt.

200.000 afroamerikanere fikk være med i borgerkrigen.

Men kun som latrinevaskere.

Slaver selges.

 Abraham, afroamerikaneren som kom seg fra Tenessee til Savannah under borgerkrigen og reddet slaget ved å melde om at de trengte flere styrker.

Det var egentlig spennende, men som det livredd-for-å-være-rasistisk-vraket jeg er, ble jeg utrolig forvirret og utilpass av at jeg sto der og så afroamerikansk historie bli fortalt av en britisk kvinnestemme, historie jeg egentlig burde kunne, mens en vaskekte afroamerikansk museumsvakt patruljerte bak meg. Det toppet seg da hun kom bort og sa til meg at museet stengte om ti minutter. Jeg svarte overdrevent vennlig, og ti sekunder senere strente jeg mot utgangen. Men utgangen hadde forsvunnet – så langt bak i museet hadde den afroamerikanske historien ligget. Jeg prøvde å svinge litt til venstre og litt til høyre alt etter som, mens dukker i pene kjoler, håndvåpen, kart og portretter passerte til høyre og venstre. Endelig fant jeg bilen som hadde stått ved inngangen til utstillingen i underetasjen, og jeg sprintet opp trappene for ikke å bli irettesatt.

Da en (hvit) museumsvakt hilste meg med et ”takk for besøket” da jeg var på vei ut siste trappen, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg bare smilte det smilet hvor jeg formentlig virker vennlig men ikke smiler med tennene, og satte opp farten.

På vei ned til 2nd avenue, som er handlegata i sentrum (dvs har butikker som ikke utelukkende har souvenirer), passerte jeg Bourbon street, en halv-dodgy gatestubb som ble anbefalt av kjennere (Les: lonely planet).

2nd avenue har forresten et rikt utvalg av boots:

Her er noen souvenirer man kan plukke med seg fra Nashville (om du ikke ble solgt på tampong-lommelerkene fra i går):

 Øreringer.

                                                        Mange gode argumenter her.

Bare et morsomt (og oppriktig) skilt som hang ved siden av en klesbutikk.

Jeg kom på nå at de solgte et skjørt der inne, hvor stoffet i selve skjørtet gikk til midt på låret, mens gardinfrynsene som hang på det gikk helt ned til tærne.

Jeg prøver å komme på en anledning hvor det ville vært et passende antrekk.

Det bør nevnes at det bidrar til stemningen i byen at det med jevne mellomrom er plassert høyttalere som utbasunerer klassikere fra byens store helter:

Noe som derimot bare gjør stemningen rar, er fotgjengerovergangene. De lager enten gjøke- eller kvitrelyder som del av beskjeden om at man kan gå over gata. Da ville jeg faktisk ha foretrukket litt ”Hound dog”.

Etter en runde i diverse små nisjebutikker (og nei, verken boots eller stetsons ble innkjøpt), gikk jeg tilbake til hotellet. Og etter litt undring etter mørkets fremfall, deretter tekstmeldinger, og til slutt flere oppringninger til Mette, hvor hun ikke svarte, ble jeg overbevist om at hun var kidnappet og/eller død. Jeg gikk derfor ned til Broadway og tittet inn annenhver bar for å se om hun tilfeldigvis var stoppet på en av dem og feks drakk tequila og danset linedance med de lokale.

Det gjorde hun ikke. Flere oppringninger. Intet svar. Jeg tittet inn i flere barer. Jeg ble redd. Jeg tenkte det verste: NCIS. Eller nei, Elementary! Criminal minds! Hannibal! Eller enda verre: CSI!

Så, endelig, svarte hun på facebook – hun hadde bare gått en lang tur uten verken forbindelse eller wifi. Så mine TV-baserte grøfte-ideer viste seg å være oppspinn. Heldigvis.