New Orleans klokken fem over seks om morgenen på en tirsdag
er sikkert som alle andre byer før alle har stått opp, men siden jeg var
underernært på søvn virket alt så mye tydeligere.
En gutt i tenårene dytter en handlevogn som muligens
inneholder alle hans eiendeler. Et skjelett sykler inne på barnemuseet. En
kvinnelig jogger står usikker midt i et kryss. En yogagruppe inne i et glassdekket
studio gjennomfører siste øvelse. Jeg passerer tre søramerikanere med vernehjelm
og matpakker i kjølebokser. En hvit mann går i en stor bue rundt meg på gata.
Bilen vår står parkert bak de små glassrutene i tredje etasje.
Når jeg kommer frem til bilen er parkeringshuset overfylt
med bil. Jeg setter meg i bilen og forbereder meg på å rygge ut, men noen
sitter i en ventende bil på skrått av alt det andre symmetriske der inne, og
tvinger meg skjevt ut av parkeringsplassen og inn i en rygge-rumba mellom en
søyle og baksiden av en rekke biler. Den ene fra den ventende bilen kommer heldigvis
ut og vinker bilen min fremover, fremover, god plass, mot søylen, slik at jeg
kommer meg ut.
Ute er alle gater enveiskjørte, og alle kryss lyskryss. Do
not drive on red.
Når jeg omsider kommer frem til hotellet, så er det Mette
som tror at jeg er død.
Jeg halvsover i passasjersetet frem til vi kommer til Mississippi’s
velkomstsenter. Det åpner dog først klokken åtte. Vi ser et landingsfartøy fra
NASA og jeg legger meg til å sove baki bilen.
Jeg våkner i Florida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar