lørdag 19. september 2015

Oh mother, tell your children / Not to do what I have done (New Orleans #1)


På dag to i byen (som jeg dagen før dømte nord og ned), ble det tusling rundt på egen hånd for min del. På tross av den ellers meget stilsikre krykken som Mette hadde erhvervet seg, ble det for mye å skulle spasere omkring på sightseeing, forståelig nok.



Det er en del ting man tydeligvis bare MÅ rekke over i denne byen, så aller først gikk jeg til the Riverwalk ved Mississippi-elven og kjøpte meg en sno-ball.

Jeg bestilte en forsiktig medium sno-ball, og lot jenta i sno-ball vogna bestemme smaken. Etter en lengre samtale om min opplevelse av USA fra veien, hennes erfaring med å kjøre i Italia, samt hennes nære norske modell-venninne, som hun riktignok ikke kunne huske hvor i Norge kom fra, fikk jeg meg min medium sno-ball (som jeg ikke kan se for meg hvordan kan bli særlig større), med smak av  vanilje og bringebær.


En sno-ball er mer en snøball enn en slush, selv om de i prinsippet består av de samme ingrediensene; is og sirup. Sno-ballen lages ved at man legger en enorm iskube inn i en spesiallaget maskin, som så vidt jeg kan forstå barberer ørsmå flak av isen og deretter spytter dem ut gjennom et eget hull foran på maskineriet.

Etter en del logistisk mask (jeg hadde hatt, solbriller, kamera rundt halsen, ørepropper til mobilen, mobilen og en stadig smeltende sno-ball i hånden) satte jeg meg på en benk på enden av Canal street, som er handlegaten med de mer kommersielle butikkene. En sementblander sto der, uten noen åpenbar funksjon, så jeg satt og så på de røde trikkene som hadde sin endestasjon like foran meg (de går fra ende til ende i Canal street).


Jeg elsker forresten trikker. De får byen de er i til å fremstå som Kardemommeby.

Jeg endte med bare å spise ca halvparten av sno-ballen, da jeg hadde glemt at vanilje ikke er helt min greie.

Rett foran meg så jeg velkledde unge mennesker komme ut av et enormt bygg ved navn Harrahs. Jeg kunne se forskjellige navn stå på plaketter over de mange inngangsdørene, og jeg antok at de tilhørte noen av de utallige klesmerkene jeg aldri har hørt om, og at Harrahs var et kjøpesenter.

Jeg begynte derimot å fatte mistanke da flere av dørene kun gikk én vei, og jeg måtte vise legitimasjon for å komme inn. Damen i skranken scannet førerkortet mitt under intet mindre enn tre forskjellige maskiner før hun ønsker meg a good day and – og dette burde være hvor jeg skjønte tegningen – good luck.


Jeg snudde meg rundt og så flere hundre enarmede banditter stå og surre og blinke, et craps-bord i full gang, og en rekke blackjackbord med digitale og lettkledde damer som kalte meg sweetie idet jeg gikk forbi, formentlig i digitalt håp om at jeg skulle sette meg og gi dem pengene mine.


Jeg lot være. Jeg hadde faktisk tenkt å ikke spille på noe overhodet, da jeg aldri vinner i spill (det har alltid vært lillesøsteren min som har hell blant oss to – noe som nok er like greit, siden jeg tror jeg lett kunne blitt en som spilte bort gård og grunn om jeg trodde jeg hadde den minste sjanse til å vinne noe).


Idet jeg gikk forbi craps-bordet, for eksempel, og kikket på et spill, hadde en kvinne satset alle brikkene sine, ved å legge et par stykker på hver eneste rute på bordet (du hører kanskje at hasardspill ikke er noe jeg er kjent med. Jeg er faktisk ikke engang sikker på om det staves craps). Kvinnen kastet terningene, og trillet sju. Det finnes ikke noen rute for sju, og hun tapte alle sjetongene sine. Jeg listet meg diskret videre i frykt for å bli avslørt som den uhellsbringeren jeg åpenbart er.


På vei ut stoppet jeg og tenkte at det ville være dumt ikke å prøve å spille, vi som hadde vært i Atlantic City uten å se et eneste casinoskilt, så jeg tok frem en femdollarseddel og fulgte instruksen på nærmeste maskin.

Fem dollar ga meg intet mindre enn 500 credits, og hvert spill viste seg å være verdt 1 credit. Jeg angret allerede. Heldigvis fant jeg noen knapper det sto 10 lines og 10 etellerannet annet på, så jeg brant heldigvis gjennom alle creditsene mine relativt kjapt.


Og når jeg sier at jeg ikke har vinnerlykke, og at det er en god ting, er det ikke noe jeg tar sånn, helt utav lufta. Det første begrepet jeg lærte å ta i bruk på engelsk da jeg var liten, var ”two pence, please” da vi var på ferie i England. Dette var det jeg sa til damen i luka jeg ikke helt nådde opp til, og så la jeg femti pence eller et pund på disken, mens jeg forventningsfullt hold posen under røret, hvorfra det like etter fosset ut twopence-mynter.

Med en gjennomsiktig plastpose full av twopence, som i alle fall den gangen var ganske store mynter i forhold til sin verdi (de var som en kobberfarget norsk femkrone), kunne jeg da gå bort til de maskinene jeg ennå refererer til som ”skyvemaskiner”, selv om de nok har et mer avansert navn. Der slapp jeg mynt etter mynt ned på en plate som hele tiden beveget seg inn og ut av veggen bak, og dermed dyttet mynter av flaten sin og ut foran seg når den var trukket inn, mynter som den dermed på vei ut dyttet frem ut i den massive haugen av twopence som lå på platen foran den. Håpet var naturligvis at min neste twopence ville skyve et hav av andre twopence ned i vinnerluka.

Jeg spilte vekk alle pengene jeg fikk lov til å spille vekk, den sommeren, og reiste hjem kun med minnene om å stå foran en maskin og tape. Lillesøsteren min, derimot, kjøpte seg et sporty-spice antrekk.



Jeg tok tre bilder til i casinoet og gikk ut i sollyset igjen.

2 kommentarer:

  1. EG HADDE GLEMT SS-ANTREKKET!!!!!!!

    SvarSlett
  2. Eh.. Uheldig forkortelse. SPORTY-SPICE ANTREKKET!!!!!!

    SvarSlett